leier brødrene nydelig før leggetid (før en finger går inn i et øye eller en gripefast babyhånd henger fast i langt storebrorhår),
har man ettermiddagskosestund i senga der tutt og dyne (og himla ekkel smekke) er lov,
lager man formiddagskunst med ada,
og henger opp stæsj på veggen helt selv, for så å ligge pal og bare nyte synet lenge og vel,
leiter man etter tålmodighet og lubne lår foran speilet mens man venter på stadig forsinka håndverkere (fant det siste, ikke det første),
leker man jevnlig med ukas favorittleke; den fabrikerte vannmelonen som stadig fremkaller lattersalver,
fokuserer man i tidlig alder på menneskerettighetsforkjempere ved å til enhver tid sørge for å, av en eller annen grunn, ha aung san suu kyi innen rekkevidde. denne familien leker nemlig ikke pedagogisk høyborg, vi er det.
med ønske om en uke full av rabarbra- og bringebærsaft, lyse utekvelder, og et lett hjerte *