magien ved det man går glipp av

jeg husker meget tydelig magien fra mamma og pappas kveldsbesøk etter jeg hadde lagt meg. summingen og latteren i jevn og fjern trygghetsdur. nå er det åsmund sin tur, og jeg tror han allerede føler han går glipp av noe magisk ved å legge seg på rommet aleine. selv er han intetanende om hvor magisk jeg tror hans verden er der han ligger og mesker seg i nydelighet (dette bildet er forøvrig fra den tid da han var så liten liten at han fortsatt syntes sin egen søvnverden var spennende nok i massevis).


DE VOKSNES FEST

Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?

For timer siden var du sendt
inn i søvnen,
forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn,
og de trodde du sov.
(barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
du lå med ører,
som konkylier;
du lå med en våkenhet, stillere en søvn
og lyttet...

Fra stuen nedenunder
steg det latter opp
som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det,
surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!

Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?

Det måtter være de stores
havmørke, hemmelighet,
selve den
som gjorde dem til voksne:
Veldige vesner
med allvitende øyne
og havfruesmil...

Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sort:
"Å det er lenge til!
Lenge til! Lenge til!"

Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.
Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
i deg var festen, konkylien og havfruen,
og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!

(Andrè Bjerke)