puste på ei stund

å ha barn er aller mest fryd. fryd på hjertenivå. men det er søren meg mye grums innimellom også. noen dager føles utmattende i alle tenkelige legemlige og sjelelige varianter. mye grums. og jeg synes ei formulerer denne formyefølelsen som kan følge med så bra her.
som ikveld når man i to timer jager og ruger på et stk sønn i veslevoksenseng som slett ikke vil sove, et stk sønn i hengekøye har bestemt seg for å våkne hylende hvert femte minutt - og et stk mann ringer fra fotballkamp og forteller at han mest sannsynlig må være gips- og krykkefar en god stund fremover. da kjenner mor at blodsukkeret må opp, den sedvanlige fruktsalaten må inn (mens man egentlig trenger sterkere saker, lik en real, gigantisk sjokolademilkshake) - og man kan drømme seg bort til rolige kveldsturer her:





men vips sovner sønnen i veslevoksensenga med langefingeren godt inni nesa, hengekøyekjekken har endelig funnet hvilepulsen med snorkende tett nese, og blodsukkeret er på nye høyder takket være et kokesjokoladeplatefunn lengst bak i skapet. grumset letter, og man kjenner at hverdager er magiske. de er jo det. jeg elsker hverdager, men noen ganger blir de en smule for påtrengende.

nå har jeg lyst til å dusje i den ikke-eksisterende dusjen, sitte tungt på den halvveis festede doen, og få vite at mannens telefonsamtale fra legevakta var en latterlig forsinka aprilsnarr.

og for andre gang i mitt liv har jeg nå spist en kiwi som smakte pur villbringebær, og ikke noe som helst kiwi. magisk det også:)